En historie fra virkeligheten

Som nylig pensjonert hadde jeg lagt helikopter og akuttverdenen bak meg. Trodde jeg.
Men som jeg skriver i boka mi – man vet aldri hva dagen bringer.

På ettermiddagen 27. juni 2022 satte jeg kursen mot vakre Jøldalen i Trollheimen. Jeg skulle besøke min gamle kompis og tidligere redningsmannskollega Oddgeir. Han bor sørpå, men har ei flott seter der oppe, og vi gledet oss til samvær og litt mimring fra årene på 330 skvadronen.

Været var strålende, så jeg tok i prinsippet bare med det jeg stod og gikk i: Shorts og T-skjorte, tannbørste og en obligatorisk sekspakning med Dahls pils. Dette skulle bli trivelig.

På vei sørover rullet jeg inn i en 60-sone på fylkesvei 65 nord for Svorkmo i Orkdalen. Der stod en mann midt i svingen og fektet med armene. Instinktene slo inn. Jeg mistenkte ulykke – og det stemte. Synet som møtte meg var dramatisk: en trailer på skrå i veibanen, en personbil stående ute på et jorde – og et totalskadet bilvrak liggende på tvers i grøftekanten.

Med en erfaringsbase på mange hundre trafikkulykker skjønte jeg straks at dette var alvorlig, så jeg løp rett mot vraket. I passasjersetet satt en mann som prøvde å hjelpe. Han viste seg å være en tysk kirurg på ferie i Norge. Flere personer stod rundt, og noen var i ferd med å ringe nødetatene. Bak rattet satt en kvinne som virket livløs.

Jeg undersøkte henne raskt og registrerte at hun ikke var direkte fastklemt. Dermed kunne hun tas ut av bilen – noe som var essensielt for å kunne yte livreddende førstehjelp. Jeg forklarte dette på engelsk, men min tyske kollega protesterte høylytt: dette var uforsvarlig, hevdet han. Da ble jeg nødt til å hente fram min ekstroverte og autoritære side – og ta kontroll over situasjonen. Jeg var tross alt på hjemmebane.

Med hjelp av et teppe og flere gode hender fikk vi manøvrert henne ut av vraket og lagt henne på asfalten. Samtidig stod en av de andre i løpende kontakt med AMK-sentralen i Trondheim via videofeed på mobilen. Beskjeden var klar: Ambulanse og luftambulansen fra Trondheim ville være framme om 10–12 minutter.

Og da fikk jeg oppleve hvordan det er å være i «den andre enden» – uten utstyr, med hjelpeløshet og fortvilelse, og med de sterke følelsene som oppstår på et skadested. Jeg hadde vært vitne til ulykker som privatperson før – men ikke av en slik alvorlighetsgrad.

Da sirenen fra ambulansen og rotorlyden fra helikopteret nærmet seg, kjente jeg en enorm lettelse i kroppen. Kjente og kjære rødkledde kolleger tok over ansvaret, og kvinnen ble fløyet til St. Olavs Hospital. Skadene var dessverre ikke forenlige med liv.

Da jeg en times tid senere ankom setra til Oddgeir, måtte jeg låne rene klær av ham, da mine egne var blitt fulle av blod etter ulykken. Jeg skal innrømme at det da smakte godt med en kald forfriskning.

Temmelig nøyaktig ett år senere, på en roadtrip i Normandie, havnet jeg og familien igjen først på et ulykkessted. Denne gang midt i byen Rouen, med alvorlige skader og mennesker som bare snakket fransk og arabisk. Men det er en annen historie.